Han visste det med en gang han våknet. I dag skulle det skje. I dag var den store dagen. Endelig var den kommet. Han hadde ventet lenge. Lenger enn de fleste. Men nå var ventetiden over. I dag skulle det skje. En usigelig lettelse seg innover ham.

Han kikket mot vinduet, det eneste vinduet i rommet, og såg at solen allerede var kommet godt opp på himmelen. 

Han satte seg møysommelig opp i sengen. Det var på tide å komme seg opp. Han hadde mye som måtte gjøres. Mye som måtte forberedes.

Vanligvis måtte han ha hjelp av en søster for å komme seg ut av sengen og kle på seg, men ikke i dag. I dag følte han seg sprekere enn på lenge, ja faktisk sprekere enn på mange år.

Han satte de tynne bena på gulvet og strekte en hånd etter staven som stod støttet opp etter nattbordet. Han satte den mellom bena, tok tak med begge hendene og reiste seg på ustødige ben.

Det var lenge siden han hadde gjort dette helt alene. Han husket ikke sist en gang og var forundret over hvor lett det gikk i dag.

De tre første årene på hjemmet, hadde han greid seg godt selv, men så ramlet han og brakk foten. Etter det måtte han ha hjelp til det meste.

Det hadde vært et stort nederlag. Forsmedelig og nedverdigende. Etter å ha levd et langt liv, for det meste alene, måtte han plutselig ha hjelp til alt. Som et lite barn. Det var ekkelt og følelsen av hjelpeløshet gjorde ham forbannet.

Han visste at han ikke alltid hadde vært helt rettferdig mot personalet på hjemmet. De gjorde jo tross alt jobben sin. Og hadde de ikke gjort den, hadde det nok vært verst for ham.

Han stavret seg forsiktig bort til vasken. Der støttet han seg til staven med den ene hånden, mens han famlende prøvde å få sikkerhets- selen, som var festet i veggen, rundt livet med den andre. 

Det viste seg å være umulig med bare en hånd, så han satte staven fra seg, lente seg fremover mot vasken og støttet seg der mens han festet selen rundt livet og i veggen på begge sider. 

Så tok han tak i den høye spesialstolen med hjul, som stod ved siden av vasken, og trakk den så langt inn under baken han greide.

Nå kunne han lene seg litt bakover og sitte på stolen, mens beltet holdt ham på plass. Dette var også noe som var kommet etter at han brøt foten. Det gjorde fort vondt når han belastet den. På denne måten kunne han slappe bedre av og bruke begge hendene til morgenstellet, uten å være redd for å falle.

På en hylle over vasken låg alle toalettsakene hans, på rekke og rad i passelig avstand, slik at han skulle rekke dem uten vanskeligheter. 

Dette var noe han insisterte på å greie uten hjelp fra andre. Litt verdighet ville han ha i behold. Han var stødig nok på hendene til at han kunne barbere seg selv og tennene var enkle å børste når han holdt dem i hånden.

Det verste med dette daglige ritualet, var å se seg selv i speilet. 

Det gamle skrukkete ansiktet som såg tilbake på ham var ikke noe vakkert syn. Ofte hadde han begynt å gråte når han såg på seg selv. Det var fælt å se hvor svak og ynkelig han var blitt. Det var ikke slik han ville noen skulle huske ham. En gang hadde han vært en rakrygget kraftkar som var vant til å ta i et tungt tak. Spesielt vakker hadde han aldri vært, men i sine yngre dager hadde han struttet av sunnhet og energi. 

Nå var det bare en skygge igjen av ham. Av det han en gang hadde vært. Og det var slik de ville huske ham. 

Ingen nålevende, verken her på hjemmet eller noe annet sted, kjente ham slik han var før. Ingen ville huske ham som noe annet enn en gammel og gretten einstøing. 

Alle var borte nå. Alle som hadde kjent ham den gang. Alle som hadde kjent ham i det hele tatt. Og alle han hadde kjent. 

Han hadde ingen etter seg. Det var ingen som kom til å savne ham når han var borte. Ingen som ville arve ham og føre navnet hans videre. Han ville bli strøket fra de fleste bøker og snart være glemt.

Han hadde aldri vært så heldig å få barn selv. Hans kone hadde to barn fra før, en gutt og en jente, men de hadde han ikke hørt fra siden mor deres døde. Og det var, Gud hjelpe meg… tretti år siden i år. 

De hadde aldri godtatt at deres mor hadde giftet seg med en bonde som bodde langt oppe i fjellet. Det var visst under deres stand. De hadde ikke besøkt dem en eneste gang på de seks årene de var gift. Før hun døde. 

Da hadde de kommet og hentet alt som var hennes. Sønnen, datteren og far deres.

De hadde bedt ham sette tingene hennes ut på tunet, så de kunne hente dem der.

Ville ikke en gang snakke med ham.

Det hadde vært en vond tid. En opplevelse han helst ville glemme. Hadde også prøvd å fortrenge det, men det vendte stadig tilbake ved spesielle situasjoner. Akkurat slik som nå.

De seks årene han fikk sammen med kona, var de lykkeligste i hans liv. Han kunne ikke tilgi verken legene eller Herren sjøl for at han hadde mistet henne etter så kort tid. 

I mange år bebreidet han alt og alle, men mest seg selv for at han ikke hadde sett symptomene på sykdommen, før det var for sent. Han visste likevel at ingen kunne gjort noe verken fra eller til.

Hun var ikke syk mer enn tre måneder før hun gikk bort, så det kom helt uventet på alle. Han hadde aldri kommet over det. I årene etter hennes død, holdt han seg for seg selv. 

Alle tidligere venner og kjente gled bort fra ham og han isolerte seg helt på gården oppe i fjellet.

To år etter konas bortgang, orket han ikke å holde på med dyr lenger og solgte dyrene og hadde siden levd på en liten pensjon og noe salg av ved. 

For pengene han fikk for dyrene, kjøpte han en ny traktor. Den brukte han i skogen og når han skulle til nærmeste sentrum å handle. 

Han hadde mistet lysten til alt. Til og meg å leve. Tenkte mye på å ta sitt eget liv, men greide det ikke. Mange ganger hadde han bare lagt seg ned for å dø.

Det hadde aldri lykkes og han måtte etter hvert innfinne seg med å leve livet på minnene om de få årene han hadde hatt sammen med sin kjære kone.

Disse årene sammen med henne, hadde han vært virkelig lykkelig. Han måtte smile ved tanken. Han hadde den gang helt gitt opp trua på at han noen gang skulle finne en kvinne å bli glad i, langt mindre bli gift med. 

Han hadde aldri hatt noe kvinnetekke og i egne øyne var han ikke særlig vakker heller. Og selv om det ble sagt at det er det indre som teller, så visste han at utseende betydde nesten like mye. Slik var det for ham iallfall. 

Han hadde akkurat fylt femtifire da han møtte henne. 

Etter mye om og men, hadde han latt seg overtale av en gammel venn til å bli med på en busstur rundt om i landet. 
Siden han aldri hadde hatt egen bil, hadde han ikke vært rundt omkring og sett noe særlig av Norges land før, så han ble med.

Hun hadde også vært med på turen… Beate! Hans livs største kjærlighet.

De ble plassert ved samme bord på hotellet der de skulle overnatte, og for første gang i sitt liv hadde han følt seg helt avslappet når han snakket med en vakker kvinne. For det var hun. Ti år yngre enn ham og det vakreste han hadde sett noen gang.

De hadde funnet tonen med det samme og hadde holdt sammen hele bussturen. Og det var starten på hans lykkeligste tid.

De hadde giftet seg hos Sorenskriveren på hans femtifemårsdag. Seks år senere var det over. Nesten som en drøm som tok slutt. Skjebnen knipset med fingrene og hun var borte.

Han løftet på hodet og møtte sitt eget blikk i speilet. Tårene laget tydelige spor i det furete ansiktet. Han grep handduken som hang ved vasken og gjemte ansiktet i den. Det var på en måte godt å la tårene renne fritt av og til. Det lettet trykket. 

Så rettet han ryggen, sukket og smilte trist mot sitt eget speilbilde. Det var ikke lenge nå. Bare timer om å gjøre, så var alt over.

Han såg på klokka som hang på veggen. Ti på åtte. Det var snart frokost og han kjente at han faktisk var sulten. 

Det var kanskje viktig at han spiste godt i dag. Han måtte være godt forberedt til i kveld. ”Håper det er noe godt til middag i dag”, tenkte han. Han kastet et blikk på kalenderen som hang ved siden av klokken og fant ut at det var jo torsdag i dag. Da visste han hva det var. Raspeballer. Han smilte og gledet seg allerede.

Søster Randi ble meget overrasket da hun kom inn på rommet hans ti minutter senere og fant ham sittende nybarbert og påkledd på sengen. Hun smilte og skrøt av ham, skjulte sin lettelse så godt hun kunne. Å hjelpe den gamle grinebiteren var ikke det enkleste hun gjorde. Men det verste stod igjen, forstod hun. Nemlig toalettbesøket.

Gleden var derfor stor da han ba henne gå ut etter at hun hadde hjulpet han på plass på toalettet.

Hun ventet utenfor døren for sikkerhet skyld og gledet seg veldig over fremgangen hans når det gjaldt å greie seg selv. Ukene etter at han brøt foten, hadde ikke vært enkle verken for ham eller de ansatte. Selv om bruddet grodde forbausende fort og han hadde vist en jernvilje til å komme på bena igjen, trengte han mye hjelp for å komme igjennom dagene.

Det var over tre år siden han kom til senteret og han hadde fort vist seg å være så vanskelig å være sammen med, at ingen ville ha ham på rommet. Det hadde ført til at han ganske raskt fikk enerom. 

Dette hadde både positive og negative sider. Han satt mye for seg selv på rommet sitt og var vanskelig å få med på noe sosialt samvær med de andre. 

Det var ikke lett å bli verken sint eller irritert på ham heller. Med hans bakgrunn, var det nok ikke enkelt å være sosial. Etter det de visste hadde han bodd for seg selv i snart tretti år med bare hundene sine som eneste selskap.

Hun husket da hun selv var unge. Alle i bygda visste om ham og snakket om ham. Mange voksne brukte å skremme ungene sine med ham når de ikke ville lye. Som tenåringer hadde de flere ganger sneket seg opp til gården hans for å spionere på ham. 

Han var blitt rasende og hadde sprunget etter dem hver gang han hadde oppdaget dem. Det hadde også gått rykter om at han en gang hadde holdt noen unger fanget i kjelleren i flere dager. Ingen visste hvem disse ungene var, og etter hvert som de ble eldre, forsto de at dette bare var ondsinnete rykter.

Han hadde nok bare vært en ensom gammel mann som ønsket å få være i fred.

Kanskje han fremdeles hadde bodd på gården om ikke huset hans hadde brent ned en natt for litt over tre år siden. Han hadde sovnet fra en plate på komfyren og så vidt kommet seg ut da det tok fyr.

Han hadde mistet nesten alt han eide i brannen, så det var ikke lett å være sint på ham om han var litt grinete.

Hun ble brått revet ut av tankene sine da hun hørte ham trekke i snora inne på toalettet. Hun åpnet døren og såg at han strevde med å få selene på buksen over skuldrene. 

Hun lot ham klare seg selv og såg et glimt av takknemlighet i øynene hans. Så tok hun ham i armen og ledet ham mot den elektriske rullestolen han brukte for å komme seg til spisesalen. 

Et øyeblikk virket det som om han ville gå selv uten stolen i dag, men så ombestemte han seg og satte seg i stolen. ”Det ville nok bli enklere å komme seg tilbake på rommet på egen hånd, om han hadde stolen” tenkte han.

Det var lenge siden han hadde spist så godt til frokost. Han fikk maten servert på et brett som ble plassert over armlenene på stolen. 

Han var egentlig veldig takknemlig for stolen når han fikk den. Da slapp han iallfall å sitte trangt rundt et lite bord, sammen med alle de andre. Likte ikke at noen såg på ham når han spiste heller. Manerene han hadde lagt seg til i mange år i ensomhet, passet ikke helt inn her. Det hadde han forstått på blikkene til de andre. Men han brydde seg ikke nå, når han satt for seg selv.

To hele brødskiver med ost, et egg, et glass melk og to kopper kaffe. Han følte seg god og mett etterpå og kunne ikke greid mer om han fikk det. Måtte ha litt plass til middagen også. Da skulle han iallfall spise det han orket.

Han hilste på noen av de andre beboerne og utvekslet noen god morgen i forbifarten, da han kjørte stolen sin i retning av den store terrassen utenfor spisesalen. Han plasserte seg på sin faste plass og en søster brettet ut et tykt teppe og la det over fanget hans. Han nikket svakt til takk. 

Innenfor hørte han den dempede praten fra de andre beboerne som fortsatt satt ved frokostbordet. Noen ble visst aldri ferdig med å spise og prate. Et øyeblikk ble han grepet av en følelse av misunnelse. Han hadde aldri vært flink til å prate. Hadde ikke hatt så mange å prate med heller, oppe i fjellet. Og alle de han kjente og kunne prate med, var borte for lenge, lenge siden.

Egentlig likte han best å sitte for seg selv og bare nyte stillheten rundt seg. Slik som nå.

Han lukket øynene og kjente varmen fra solen i ansiktet. Langt borte hørte han noen fugler som skrek. Det var sannsynligvis noen måker fra havet i nærheten. 

Det var fugler som han aldri hadde hørt, eller sett, på gården oppe i fjellet. Der var det helt andre fugler som regjerte. 

Han husket tiden da han og Beate hadde sittet om kveldene, når det var fint vær, i hver sin kurvstol på den lille plenen nedenfor huset. En liten hage der det var plantet noen epletrær som var så gamle at de ikke lenger bar frukt. Men det var en vakker liten oase, og de satt der ofte etter endt arbeidsdag. 

Han husket det som om det var i går. De hadde sittet ved siden av hverandre, holdt hverandre i hånden og lyttet i stillhet til alle lydene fra fugler og smådyr i skogen rundt dem. 

De kunne sitte slik i timevis og se mørket senke seg over tretoppene. Se skyggene trenge lenger og lenger inn mellom trærne, utover jordet og mot dem. Helt til det var mørkt og lydene i skogen stilnet. 

Bare sporadiske lyder fra noen ugler og en hare, brøt stillheten. Først da hadde de reist seg og gått i hus.

Aldri hadde han sovet så godt om nettene som i den tiden. Den lykkelige tiden. Han smilte for seg selv ved det gode minnet. Så ble han med ett alvorlig igjen. Det var lenge siden. Fryktelig lenge siden.

Det hadde gått lang tid etter at hun brått ble tatt fra ham, før han greide å sette seg ut i hagen igjen på den måten. 

Han greide aldri å finne tilbake til den gode stemningen fra den lykkelige tiden med Beate ved sin side, men han hadde til slutt greid å sette seg i den etter hvert gamle og værbitte kurvstolen og lytte til lydene fra skogen alene. 

Med årene hadde han også greid å finne en viss glede i å sitte der og la minnene strømme inn over seg, selv om det gjorde vondt. Fryktelig vondt. Det endte alltid med att han gråt. Slik som nå, slik som nå…

Han var brått tilbake til virkeligheten og prøvde å ta seg sammen. Han tørket forsiktig en tåre som rant nedover kinnet og kikket rundt seg med bøyd hode, for å se om noen hadde lagt merke til det. Men ingen såg ut til å være særlig interessert i ham. 

Han rettet ryggen og pustet tungt. Han følte seg plutselig trett og litt uvel. En urolig følelse trengte innover ham. ”Nei”, tenkte han. ”Nei, det må ikke skje ennå. Han hadde fremdeles mye han måtte gjøre først.

Han måtte komme seg inn på rommet sitt så fort som mulig. Det måtte ikke skje noe ennå… han hadde fremdeles mye å gjøre.

Han styrte den elektriske stolen mot døren inn til stuen og holdt på å treffe en gammel dame som var på veg ut, med strikketøyet sitt i hendene. Ham mumlet et unnskyld og for forbi henne og styrte stolen mot rommet sitt.

Han pustet lettet da han kunne lukke døren bak seg. Han ble sittende et øyeblikk for å ta seg igjen. Så grep han staven sin og reiste seg opp. Han kjente han var svimmel og satte seg fort på sengekanten. Kvalmen bølget i ham. Han ristet på hodet i fortvilelse. ”Ikke ennå”, mumlet han, ”ikke ennå”. Det var ikke slik det skulle skje. Han var ikke klar ennå.

Han prøvde å puste jevnt og rolig. Svimmelheten avtok. 

Det gikk ikke fort, men han kjente at han ble roligere etter hvert.

Endelig kunne han åpne øynene. Han såg seg rundt i rommet. Inventaret, møblene som for noen øyeblikk siden svevde rundt i rommet, hadde funnet plassene sine igjen. 

Ingenting av inventaret i rommet var hans. Alt hørte til på hjemmet. Han hadde det bare til låns. Noe hørte til på rommet, andre ting var satt inn spesielt til ham. Alt ville snart bli flyttet tilbake der det var, før han kom. 

Bokhyllen med alle bøkene, blant annet. Å lese hadde vært en av de få gledene han hadde hatt i livet. Å flykte inn i en annen verden gjennom en bok, fikk ham ofte til å komme gjennom de vondeste dagene. Synet hadde sviktet ham nå, så det var lite han greide å lese. 

Han lukket øynene igjen. Mange tanker for igjennom hodet hans. 

Han skulle gjerne vært tilbake på gården. Ryddet opp i branntomten, som hadde lagt slik i mer enn tre år. Han skulle slått gresset. Iallfall plenen i eplehagen. Han angret plutselig på at han hadde latt gården forfalle slik den hadde gjort de siste tretti årene. Han skulle fortsatt med dyrene, fikset løa og stabburet… Det hadde nok Beate likt. 

I stedet for hadde han latt alt forfalle. Løa hadde ramlet sammen for… var det ti år siden? Tolv kanskje. Han husket ikke helt. Stabburet og redskapshuset. Hvordan såg nå de ut da? 

Han greide ikke helt å se dem for seg lenger. Traktoren hadde han ikke hatt i gang på mange år heller. 

Jo, forresten. Han var jo nede og handlet dagen før huset brant, var han ikke det? 

Han gjemte ansiktet i hendene og gråt igjen. Var ikke sikker på det heller lenger.

Gården, skogen, jordet, fuglene og dyrene. Og de gode kveldene i eplehagen. Alt var borte. Alt var over. Han skulle verken få se eller oppleve dette mer. 

Det var så mye han kunne gjort… så mye han kunne vært med på. Istedenfor å isolere seg på gården. Han kunne hatt lyst til både…

Men så tok han seg i det. Han var alene. Beate var borte. Hvem skulle han gjøre alt dette for, når ikke hun lenger var der? 

Hvordan hadde egentlig de siste tretti årene vært? Ensomhet og savn. Stadig våkenetter, gråt og lengsel! Var det noe å savne? ”Nei, så menn”, tenkte han. Det var ingenting å lengte etter. 

Vintrene var de verste. Mørke dager og lange netter. Han jobbet i skogen fra tidlig om morgenen til sent på kvelden for å slippe å sitte inne og gruble. Han fikk aldri solgt all veden han lagde til. Den hopet seg opp og låg fremdeles i store stabler rundt på gården.

Han ristet sakte på hodet og var med ett glad for at det snart var over. Snart skulle han slippe å kjenne den vonde følelsen lenger. Følelsen av ensomhet, hjelpeløshet og lengselen etter noen å være lykkelig sammen med. 

”Beate…Beate. Tilgi meg for det jeg har gjort i disse årene”, mumlet han for seg selv.” Og for det jeg ikke har gjort”, la han til. 

Han reiste seg forsiktig og tuslet bort til et lite skrivebord som stod i hjørnet av rommet. Klærne som låg på stolen brettet han sammen så pent han kunne og la dem på et ledig hjørne av bordet. Så satte han seg på stolen og grep en penn og en notisbok fra en liten hylle i skrivebordet. 

Dette var slikt som låg på alle rommene. Blokken hadde han aldri rørt før, men pennen hadde han brukt noen ganger, for å løse kryssord.

Med skjelvende hånd og fortsatt fuktige øyne, begynte han å skrive. 

Det var ikke så mye han ville skrive ned, men noen få viktige ting ville han iallfall få på papiret. Gården og pengene hans måtte ikke tilfalle sønnen og datteren til Beate, om de fremdeles levde da. Det skulle han iallfall forsikre seg om. 

Nederst på arket skrev han fødselsnummeret og navnet sitt, og var nøye med att hele navnet var tydelig. Ingenting skulle være til å missforstå. Han rev det øverste arket av blokken og la denne og pennen tilbake i hyllen. Arket tok han med seg bort til sengen og la det på hodeputen. 

”Dressen”, tenkte han. Han måtte få på seg dressen. Det ville ikke bli lett å få til alene, men han skulle klare det. 

Han kikket på klokken på veggen. Halv tolv. Han hadde tid. Det var ennå et par timer til middag. Han hadde tid.

Han støttet seg på staven, gikk tilbake til skrivebordet og hentet klærne som han hadde lagt på bordkanten, og tok dem med seg til garderobeskapet. Han åpnet begge dørene og la klærne i en ledig hylle. 

Der, i garderobeskapet, hang og låg alle klærne hans. Det var ikke mange. De fleste hadde han fått her på hjemmet. Kun en dress og noen bukser, hadde han fått med seg ut av huset før det brant ned. Dressen hadde han hatt på seg den kvelden. 

Hvert år, på fødselsdagen og årsdagen for bryllupet til han og Beate, tok han dressen på seg noen timer om kvelden. Det gjorde ekstra vondt disse kveldene, men han hadde hold fast på denne tradisjonen, i alle år. 

Når Beate levde, hadde de dresset seg opp begge to denne dagen og reist til byen og spist middag på en eller annen fin restaurant. Selv om han aldri gikk noen steder, hadde han alltid på seg dressen denne dagen. 

Utenom dressen, var det fem skjorter, fem bukser og to strikkejakker og et slips som hang der. Disse klærne og noen av de som låg sammenbrettet i hyllene, var det søster Randi som hadde hjulpet ham med å kjøpe i løpet av disse siste tre og snart et halvt år.

Han visste ikke hvorfor, men søster Randi var den eneste av de ansatte på hjemmet, han hadde hatt tillit til og tatt imot hjelp av. Kanskje hun var like hyggelig mot alle klientene? Det visste han ikke noe om, men han hadde iallfall satt stor pris på det hun hadde gjort for ham. Selvfølgelig var det jobben hennes, men ingen andre hadde vist så mye interesse for å hjelpe ham. 

Han angret på at han ikke hadde vært noe blidere mot henne og snakket mer med henne. 

”Håper hun tilgir meg den byrden jeg legger på henne”, tenkte han.

Dressen var ikke tatt ut av posen siden den kom tilbake fra renseriet. Da han hadde den på seg sist, greide han å søle kaffe på buksen, og hele dressen ble sendt til rensing. Dette var det også søster Randi som ordnet og han kjente et stikk av dårlig samvittighet for det han visste ville skje. For det han kom til å utsette henne for. Men det var ikke til å unngå. Det var ingen annen måte å gjøre dette på.

Han satte seg på sengen og la dressen ved siden av seg. Møysommelig og tålmodig fikk han den ut av posen som beskyttet den mot å støve ned. Posen brettet han pent sammen, reiste seg og la den tilbake i skapet.

Så drog han bukseselene ned fra skuldrene, åpnet buksen og slapp den nedover de tynne bena. Han holdt på å miste balansen og måtte sette seg på sengekanten igjen. Svimmelheten kom snikende på ham igjen og han følte plutselig at det hastet. Hjerteslagene slo og banket i tinningene og han pustet tungt da han hadde fått av seg buksen og skjorten. 

Sokkene fikk bare være. De var jo nye i morges likevel. Det var verre med vaskingen. Han ville så gjerne vasket seg, helst dusjet, men han kjente at det ikke var mulig. Kreftene holdt på å forlate ham nå. Han måtte iallfall få på seg dressen. Det var det viktigste.

Han lukket øynene et øyeblikk og prøvde å puste roligere. Det nærmet seg nå, det var han sikker på. Alle tegn tydet på det. 

Skjorten først. Kleshengeren med skjorten og buksen gled ut av de kraftløse fingrene hans og ned på gulvet.

”Jeg faller”, tenkte han da han bøyde seg for å ta dem opp igjen. ”Jeg kommer til å falle på gulvet, og da kommer jeg meg ikke opp igjen. 

Må ikke falle… må ikke falle… kan ikke ligge der på gulvet. Det var for uverdig. Kan ikke ende slik”. 

Han knep øynene og munnen igjen, holdt pusten, og med en kraftanstrengelse greide han å bøye seg mot gulvet. Fingrene hans gled over det glatte stoffet og fikk tak. Så rettet han seg opp med skjorten, buksen og kleshengeren hengende etter to krumme gamle fingre. Rommet svirret. Kvalmen veltet seg i magen.

”Jeg greier ikke mer”, tenkte han. ”Har ikke mer krefter”. 

Han løftet hodet og såg mot taket. ”Kjære Gud”, mumlet han. ”Hjelp meg, vær så snill. La meg iallfall få på meg dressen… det er det minste. Etter alle disse årene i mitt elendige liv… La meg iallfall få på meg dressen før det er slutt. Kjære Gud, vær så snill…”

Han senket hodet mot fanget og hulket. Gammel og hjelpeløs satt han på sengekanten og skalv. 

”Må prøve”, tenkte han. ”Må bruke de siste kreftene mine… må greie det”. 

Det nærmet seg fort nå, kjente han. Måtte prøve. Som i søvne såg han hendene sine strekke seg ned med buksene og tre dem oppover føttene. Sakte og med kraftløse hender, drog han buksen oppover. Forbi knærne og stoppet øverst på lårene. Skjorta først.

Han grep skjorten fra sengen og greide mirakuløst nok å tre den innover armene. Det kjentes nesten som om noen hjalp ham. Det gikk så lett å få den på seg. Knappe igjen. Knapp for knapp. Det gikk så lett.

Så var det buksen. Oppover baken. Skjorten ned i og knappe igjen. 

Knappene i gylfen… nei de fikk bare være. 

Det ble for vanskelig. ”Skulle hatt glidelås”, tenkte han. Men det fikk våge seg. Selene måtte han klare. Det ville ikke se særlig pent ut om selene hang nedenfor jakken.

Selene kom på… jakken kom på. Han hadde greid det. Det som for noen minutter virket så håpløst. Han hadde greid det.

Han løftet blikket mot taket igjen. ”Takk, kjære Gud, takk for hjelpen… nå er jeg klar. 

Bare et øyeblikk… så er jeg klar.

Han akte seg litt oppover i sengen og la seg over på siden, så på ryggen og strakte seg ut, oppå dynen. 

Arket han hadde lagt på puten, gled ned på gulvet og ble liggende halvveis under sengen. Han la ikke merke til det. Han drog i jakkeslagene og greide å få i en knapp. 

Igjen forundret han seg over hvor han fikk disse kreftene fra. 

Men hver bevegelse han gjorde, tappet på kreftene hans nå… De siste kreftene. Den ene hånden hans gled trett opp mot halsen for å rette på slipset. Det var ikke der! Han hadde glemt slipset! Slipset hang for seg selv i skapet og han glemte å ta det med til sengen. Pokker og!

Han ville så gjerne at alt skulle være perfekt. At de skulle finne ham ren og velkledd. Orket ikke tanken på at noen skulle stelle med ham etterpå. Men nå var det for sent. Hadde ikke greid å dusje og hadde glemt slipset. Og nå var det for sent. Orket ikke røre seg lenger. Det var bare minutter igjen nå, kjente han. Minutter igjen av dette livet. 

Frykten slo plutselig igjennom ham. Alt var over. Øynene var med ett vidåpne og mange tanker kjempet om plass i hodet hans. 

”Nei!” skrek det i ham. ”Nei!” jeg vil ikke dø! ”Jeg vil leve en stund til!” Ropte det inne i ham.

Han var ikke så gammel. Snart åttini. Det var ingen alder. Mange ble eldre enn det. Langt over hundre, visste han.

Selv om livet hans hadde vært vondt å leve, kunne han nok greie noen år til.

Vissheten om at det nå var slutt, gjorde ham lamslått. 

Prøvde å rope…måtte rope på søster Randi. Hun kunne redde ham. Fikk ikke frem en lyd.

Så ble han plutselig rolig igjen. Noen ropte på ham. Han var reddet. Det var nok søster Randi som kom.

Han løftet hodet litt og såg mot der lyden kom fra. Mot vinduet.  ”Det var rart”, tenkte han. Det var ikke noen utenfor vinduet. Men han hørte tydelig noen som ropte der fra.

Han såg solen som skinte utenfor. Strålene kom inn gjennom vinduet og traff fotenden av sengen. 

”Det var også rart”, tenkte han. Solen var da på andre siden av huset nå. Det var jo ettermiddag, var det ikke det? Han løftet seg opp på armene og kikket på fenomenet.

Lyset ble sterkere og han måtte skygge for øynene med hånden. Noen ropte på ham igjen. ”Danni”, ropte de. ”Danni”!

”Pussig”, tenkte han. Ingen hadde kalt ham ”Danni” på mange år. Navnet hans var Daniel, og bare som guttunge ble han kalt for ”Danni”. Dette forsto han ingenting av. Han måtte bort til vinduet og se.

Som en tenåring, svingte han bena på gulvet og reiste seg. Var ikke svimmel lenger. Men lette skritt gikk han mot vinduet og det sterke lyset. Han kunne kjenne varmen fra de sterke strålene nå og langet ut.

”Men… dette var merkelig,” hørte han seg selv si.

Uansett hvor mye han skrittet ut, kom han ikke nærmere vinduet. Men lyset og varmen kom likevel nærmere. Forbauset kikket han rundt seg og registrerte at han nesten var helt omsluttet av lyset. Så kikket han ned og ble stående og måpe.

”Hva i all verden er dette?” ”Jeg står jo i løse luften. Jeg kjenner at bena står på fast grunn, men likevel svever jeg”?

Med ett fikk han øye på sengen. Med et sjokk gikk det opp for han hva det var som skjedde. Hva som hold på å skje. På sengen såg han seg selv ligge med hendene foldet over magen. Han kunne se at jakken var skjevt knappet og at slipset manglet og irriterte seg over det.

Han måtte tilbake og få orden på dette. Han måtte tilbake. Måtte komme seg ut av dette merkelige lyset som drog ham mot seg.

Så kjente han en forsiktig, men bestemt hånd på skulderen og han snurret rundt.

Der var ingen. Han såg bare lyset.

Men stemmen kom tydelig imot ham. Stemmen som hadde ropt klengenavnet hans. En myk og behagelig stemme ropte på nytt.

”Kom nå Danni,” sa stemmen. ”Vi venter på deg. Det er mange her som venter på deg. Mange som har ventet lenge og har savnet deg”.

Knærne hans sviktet under ham og han holdt på å falle. Lyset, varmen og den myke, rolige stemmen ble for mye for ham. Han sank i kne.

Da kjente han hånden på skulderen igjen. Den støttet ham, løftet ham opp og gav ham en trygg følelse. Han lot seg løfte og lede lenger og lenger inn i varmen og lyset. Han ble ikke blendet lenger. Det føltes bare deilig og avslappende.

Så merket han at lyset tok slutt. Det hvite gikk over i grønt og det grønne var… nei, det var ikke mulig. Det grønne var… gress!

Han skimtet noe som beveget seg. Som om noen gikk frem og tilbake i gresset.

Jo, det var riktig det han såg. Det var virkelig noen der, i overgangen mellom lyset og gresset. Det ene sjokket avløste det andre og han ble stående og svelge og stirre…

”Pappa”? Greide han å få frem. ”Er det deg?… Men…men…hva?… Hvordan?

Mannen som stod i gresset nikket og smilte mot ham.

”Det var jammen på tide Daniel, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått her og ventet på deg”. Så kom han imot ham og klemte ham inntil seg. ”Du ser godt ut, Danni”, sa han.

”Jeg vet du har hatt et tøft og langt liv og at du har hatt det vondt. Vi har fått informasjon om deg hele tiden, men vi kunne ikke gjøre noe med det. Vi måtte bare vente. Vente til du kom. Flere ganger har vi trodd at du var på vei, men det har vært falsk alarm”.

Faren klappet ham på skulderen. ”Men nå glemmer vi alt det vonde, vi har forberedt en liten velkomstfest for deg. Kom så går vi. Det er flere som venter”.

Daniel var målløs. Faren såg akkurat slik ut som han husket ham. Stor, kraftig og rak i ryggen. Han selv var ikke mer enn atten år da faren døde, og nå gikk de her i det myke gresset som om ingenting hadde skjedd… Og flere ventet. Det gikk helt rundt for ham. 

Han fikk det plutselig travelt og ville skynde seg videre, videre mot de som ventet.

Med lange skritt gikk de ved siden av hverandre, han og faren. Oppover mot en åskam bar det av sted. Han hadde så mange spørsmål. De stod i kø og kom fortere enn faren kunne svare. Han følte seg som en unge igjen og danset av gårde i gresset. 

Faren smilte igjen. ”Ta det rolig Daniel, vi får rikelig tid til å prate sammen nå. Ingen av oss skal noen steder nå. Vi skal være sammen for alltid”. 

De nådde toppen av åsen og ble stående og se nedover dalen på den andre siden. Daniel gispet og ble stående og riste på hodet over det han såg.

Der nede låg den… Gården hans. Vakrere enn han noen sinne hadde sett den. Det hvitmalte huset, løa og stabburet. Alt var der, i perfekt stand. Og der, på jordet bak løa… der gikk dyrene. To – fire – åtte kyr, telte han. Rene og skinnende i pelsen.

Og utenfor huset…

Noen stod utenfor huset og speidet mot dem. To personer kunne han se. En stor og en liten. Han stod som fjetret da det gikk opp for ham hvem det var. Faren klappet ham på skulderen.

”Du får løpe ned og hilse på dem gutt. De står og venter på deg. Vi var ikke sikker på om du kom i dag heller”.

Før han greide å røre på seg, såg han at den minste av skikkelsene der nede begynte å løpe mot ham. Han såg ballen under armen hans og var ikke i tvil om hvem dette var.

Han tok et skritt nedover, så et skritt til. Så begynte han å løpe. Han sprang det han orket nedover åssiden og mot guttungen som kom imot ham. 

”Danni, Danni”, hørte han guttungen rope.

”Andreas”, mumlet han. Min kjære lillebror, som ble tatt fra dem som syvåring. Det var så lenge siden. Den tiden var tuberkulose fortsatt en vanlig dødsårsak.

Men her kom han. Springende mot ham, like sprelsk som før han ble syk. De møttes midt på jorde og kastet seg i armene på hverandre. 

Han løftet broren opp og svingte ham rundt. ”Lillebror”, sa han og smilte. ”Andreas, Andreas. Tenk at vi skulle møtes igjen”.

Andreas hylte og lo og danset rundt ham av glede mens han ropte, ”Danni, Danni, Danni! Så kastet han balle mot ham og Daniel løp etter broren som om han skulle ta ham. Han stoppet opp etter en stund, andpusten, og stirret mot huset og skikkelsen som stod igjen der.

Følelsene vellet opp i ham. ”Mamma”, hvisket han. ”Kjære gode mamma”.

Leiende på Andreas, småløp han mot huset og moren. Han såg at hun tørket tårene med hånden. Moren hadde levd i tyve år etter at faren døde, men likevel såg hun ut som hun gjorde da han gikk bort. Slik han husket henne best.

”Kreften”, tenkte han. ”Den forbanna kreften”. Den hadde tatt fra ham alle han var glad i. Faren, moren og… og Beate. Bare ikke broren hans. Der var det tuberkulose. 

Moren åpnet armene og tok imot ham. Han kunne se at hun sa noe, gjentok noe, om igjen og om igjen, hørte ikke hva det var. Men så var han der. I armene hennes.

Gjennom gråten, hulkingen og gledestårene, hørte han henne mumle, om igjen og om igjen.

”Gutten min, gutten min, gutten min”. Hun kysset ham over hele det tårevåte ansiktet, klemte ham inntil seg igjen og vugget frem og tilbake.

”Endelig, gutten min. Endelig kom du”. ”Vi har ventet så lenge, så veldig lenge. Vi trodde du ville kommet før”.

Så holdt hun ham på en armlengdes avstand og såg på ham. Smilte over hele ansiktet.

”Men nå er du her”, sa hun. ”Nå er du her og alt skal bli bra. Vi er sammen igjen og ingenting skal få skille oss mer. Nå skal vi bare være glade”.

Hun tørket både sine egne og hans tårer, strøk ham over kinnene og strålte av glede. Han hadde ikke vært så lykkelig på mange år.

Han ville rope og le høyt. Alt var bare glede. Alt skulle nå bli så bra så bra. Det… det var bare en ting som manglet nå, så hadde alt vært…!

En følelse av sorg slo ned i ham. En sorg som trengte seg inn i all lykken. Som dempet gleden over å bli gjenforent med familien.  Det var en som manglet… en som manglet, for at alt skulle være helt perfekt.

Faren hadde nådd bort til dem nå og la de lange sterke armene rundt dem og klemte dem, alle sammen. 

Slik stod de en lang stund uten og si noe. Moren, faren, broren og han. Det var så godt å være sammen igjen.Det var så vidunderlig godt å ikke være ensom lenger.

Daniel trakk pusten dypt og bestemte seg for at han uansett skulle glede seg over det han hadde fått tilbake. Det skulle bli godt å være sammen med broren, faren og moren igjen. Han var ikke alene lenger.

Så kjente han faren slippe taket rundt dem og hørte ham si: ”Nei, mor”, nå må vi ikke oppholde ham lenger. Han får ta seg en tur ned i eplehagen”.

Moren og lillebroren slapp ham også og smilte lurt til ham. ”Ja, du får ta deg en tur ned i eplehagen”, sa de og blunket til hverandre.

”Hva mener de med det?” tenkte han. ”Var det noe spesielt å se i eplehagen”?

Hvorfor skulle han gå ned der nå? 

Viss ikke…?” En varm følelse skyllet igjennom ham. Hjertet banket fortere. Han såg på dem etter tur, spørrende. Men de bare smilte mot ham og dyttet ham av gårde.

”Vi går inn på kjøkkenet og dekker bordet så lange”, sa moren og nikket til ham. De ble stående igjen på tunet og se etter ham et øyeblikk. Så snudde de seg og gikk sammen mot huset. 

Usikker snudde han seg, mens forventningen og håpet sakte bygde seg opp i ham. Hva ville han finne i eplehagen? Hvem ville han finne der nede?

Med skjelvende skritt gikk han nedover stien som førte til den lille plenen ved epletrærne. Han la merke til at buskene og trærne var velholdte, som resten av gården. Plenen han kom inn på var nyklipt.

Så ble han stående som en saltstøtte… Greide ikke røre seg. Synet tok pusten fra ham. Det lille steinbordet var der. Kurvstolene var der, slik de hadde stått i utallige år.

Og i den ene stolen satt det noen…en kvinne!

Han såg henne bare bakfra, men det var ikke til å ta feil av… det var henne! Han trodde hjertet hans skulle sprekke… av glede…av lykke!

”Beate”! ropte han. ”Er det virkelig deg?”

Hun reiste seg fra stolen og snudde seg mot ham. Han kunne se smilehullene hennes da hun lyste opp og smilte mot ham. Så løftet de armene og løp mot hverandre. Kastet seg rundt halsen på hverandre. Kysset, lo og gråt. 

”Elskede, elskede”, hørte han henne si og klemte henne enda hardere inntil seg.

”Jeg har ventet slik på deg”, sa hun. ”Har sittet her hele tiden og ventet på deg…det tok så lang tid… så fryktelig lang tid.” Hun gråt mot halsen hans. Han gråt mot hennes. 

Det var gledestårer. Kun gledestårer. Aldri mer skulle han gråte en tåre av sorg og lengsel. Eller ensomhet.

”Slik var det altså å komme til den andre siden”, tenkte han. Det som han trodde var så skremmende. Det han trodde var slutten…var egentlig begynnelsen.

Han ville aldri tilbake. Endelig var det slutt på den vonde tiden.

Nå var det bare glede…Den lysende tunnelen på andre siden av åsen, porten tilbake, sluknet. Det var over.

Det var søster Randi som fant ham. Det nærmet seg middag og siden hun ikke hadde sett noe til ham siden frokost, ville hun ta en runde innom og se etter ham. Kanskje han trengte hjelp til å komme seg i stolen eller på toalettet?

Hun åpnet døren og ble stående et øyeblikk. Hun rynket pannen da hun såg at han låg på sengen.

”Sov han”; tenkte hun. Det var i så fall rart. Han sov alltid et par timer etter middag, aldri før.

Stille listet hun seg nærmere og rynket pannen enda mer da hun la merke til at han hadde dressen på seg.

”Underlig”, tenkte hun og gikk helt bort til sengen.

Det gikk plutselig opp for henne hva som hadde skjedd. Hun grep en stol og måtte sette seg. Hun sukket og ristet svakt på hodet.

Det hendte selvfølgelig at noen døde her på hjemmet. Det var jo bare naturlig. Det var jo det de fleste var her for. Et siste oppholdssted før slutten.

Men dette kom noe uventet. Det var flere av beboerne som var mye dårligere enn Daniel.

Hun ble sittende og se på ham en stund. En sliten gammel mann som hadde dødd alene i sin eneste dress. Hun såg at han hadde et lite smil om munnen. Hendene var pent foldet over magen. Han hadde hatt en fredfullt død.

Med ett forstod hun at han hadde visst at han skulle dø. Han hadde tatt på seg dressen sin og lagt seg på sengen. Og ventet. Han døde i ensomhet. Slik han hadde levd. Hun bøyde hodet, tok opp et lommetørkle, pusset nesen og tørket en tåre.

Da hun ville reise seg igjen, fikk hun øye på arket som låg halvveis under sengen. Hun bøyde seg og plukket det opp for å legge det på nattbordet. Automatisk kastet hun et blikk på arket og måtte øyeblikkelig sette seg igjen. Det var et brev, såg hun… Et brev skrevet til henne, fra ham… Daniel. 

Hun skalv lett på hånden da hun begynte å lese. Skriften var uryddig, men fullt leselig.

”Kjære søster Randi”, stod det øverst.

”Jeg vil først få lov til å be om unnskyldning for at jeg har vært en vanskelig pasient og for at jeg nå skaper problemer og mye ekstra arbeid for deg.

Som du vet, har jeg i alle år bodd alene på gården min og har derfor ingen arvinger etter meg. Min kone hadde to barn, men disse har aldri vært interessert i meg og det som var mitt.

Kanskje de blir det nå når jeg er borte og jeg vil derfor gjøre det som er mulig for å unngå at de overtar noe etter meg.

Dette brev er derfor å regne som mitt testament og mitt siste ønske:

I safen her på hjemmet, ligger en bankbok med litt under to hundretusen kroner. Disse ønsker jeg skal tilfalle hjemmet i sin helhet og de skal brukes til klientenes beste.

Gården min, som dessverre er blitt noe forfallen med årene, har sin verdi. 

Denne ønsker jeg at du, Søster Randi, skal få. Du har vært så snill og tålmodig med meg, og jeg ber deg igjen unnskylde meg for at jeg har vært så utakknemlig og vanskelig i perioder.

Jeg håper selvfølgelig at du vil bygge deg et nytt hus og bosette deg på gården, men om du ønsker å selge den, har jeg forståelse for det.

Jeg gjentar at dette er mitt siste ønske og du søster Randi skal se til at dette blir fulgt.

Til slutt vil jeg også be om unnskyldning for at jeg pålegger deg dette ansvaret. Håper du tilgir meg for det.”

Nederst på arket hadde han skrevet datoen, personnummeret og navnet sitt med tydelige bokstaver. Det skulle ikke være tvil om at det var han som hadde skrevet dette og at han var klar i hodet da han skrev det.

Søster Randi sukket tungt, tørket igjen en tåre og la testamentet på nattbordet. Det måtte ligge der til oversøster kom. Hun fikk legge det i safen.

Så satte hun seg på sengekanten og strøk den gamle mannen over kinnet. ”Stakkars gamle, ensomme mann”, tenkte hun og ristet på hodet. ”Hvorfor tok jeg meg ikke tid til å bli bedre kjent med deg”? 

”Kanskje du hadde fått lyst til å leve noen år til da, om du hadde hatt noen som brydde seg”? Hun sukket tungt igjen. Det var uansett for sent nå. Nå kunne hun bare sørge for at hans siste ønsker ble fulgt. 

Hun tenkte et øyeblikk på gården hans, som han ville hun skulle arve. For selv om det ikke var noen vitner som hadde skrevet under på Daniels testamente, var jo dette brevet hans siste ord og hans siste ønske.

Og selvfølgelig ville hun ha gården dersom det ble slik. Den skulle iallfall ikke selges dersom hun kunne hindre det. Hun ristet på hodet og tørket nye tårer mens hun klemte den livløse hånden hans. 

«Jeg lover Daniel. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at ditt siste ønske skal bli slik som du vil...jeg lover». Hun sukket og reiste seg fra stolen..

Alt dette fikk hun tenke på senere. Nå måtte hun ordne med det praktiske som hun visste måtte gjøres når noen gikk bort..

Hun bøyde seg frem og drog i snoren på veggen over nattbordet. Det som tente det røde lyset på vaktrommet.